Rik kulturvår i Nordavindshagen

I april stod Ola Bremnes på scenen i Arvid Hanssen-huset sammen med Dyrøy korforening, og knappe to uker senere fikk publikum møte vår tids kanskje mest ikoniske lyriker, Jan Erik Vold, i en konsert med jazzmusikerne Erlend Skomsvoll, Håvard Lund og Håkon Mjåset Johansen. Kvartetten turnerte under den sympatiske tittelen «Jan Erik Vold med venner».

I en sal som i Nordavindshagen, hvor det ikke er oppbygd scene, får publikum en helt annen nærhet til fremføringen. Eneste staffasje under denne konserten var lyset projisert på bakveggen. Fra salen så du rett inn i instrumenter, kabler, mikrofonstativ og lydanlegg. Selv pianolokket var åpnet. Det visuelle var dermed blitt like transparent som når Vold i sine tekster avkler maktmenneskene og viser strukturen i overgrep, undertrykkelse og fremmedgjøring, fra Obstfelder til Bolivar og Maria Amelie. Poesiens nerve og iboende politikk er kraftig når den deklameres gjennom jazzens autoritetsfrie vesen. Tyve år etter at Norges mest kjente moderne vers ble skrevet, «Kulturuke», har Vold funnet en ny formel: Gardermoen. Og han fortalte om slekt som kom nordfra, og om hans livslange fascinasjon for Petter Dass. «Trikkeskinnediktet» forlot storbykonteksten og virket like nært da det ble presentert under fjellmassivet Børingen som rager opp med utsikt fra Nordavindshagen, både for de rundt femti tilhørerne i salen og de 418 som fulgte streamingen. Jan Erik Vold lyrikk høres ikke. Den oppleves.

I mai var det Gutta Boys som gjestet Nordavindshagen. Duoen består av Atle Sponberg og Knut Erik Sundquist, og ved bruk av en god porsjon humor og selvironi — på egne og musikkens vegne — fikk de to strykerne musikkhistorien til å fremstå i et helt nytt lys. I den uformelle settingen er de to topputøvere på hvert sitt instrument, virtuoser, men samtidig musikalske gjøglere, som vet å balansere det selvhøytidelige mot en humor som kan ta brodden av selv den mest høystemte, klassiske perle. Du får likevel lov å flyte mediterende et stykke med Bach før Sundquist raskt trekker deg ned på jorda og skjemter konserten videre i samme høye tempo som mye av materialet de presenterer. Sammen formidler de høyklassisk på en ufarlig, inspirerende og morsom måte. Det er ikke mange som tolker Händels kompliserte stykker, og det er ikke mange som er i stand til å spille Händel med slik lekenhet og intensitet som denne duoen. Det hele ble fremført hel-akustisk, hver tone bærer i konsertlokalet, hvert humoristiske anstrøk merkes og poengteres.

Vårsesongens siste konsert stod Marthe Valle for den 3. juni. Valle er en sanger og låtskriver fra Harstad. I 2005 kom hennes første CD, «It’s A Bag Of Candy», som hun vant Spellemannprisen for i 2005 som beste nykommer, samtidig som hun var nominert i klassen beste kvinnelige artist. I 2014 kom hennes foreløpig siste album, «Fant fram».

Marthe Valle og hennes trio turnerte Arktis med varme. Men Valle har selv besøkt et vinterland lenger sør, som hjelpearbeider under flyktningestrømmen i Hellas, og vet at omsorgen trengs mer enn noen gang, selv der varmen finnes. Som kulturutøver med samfunnsengasjement blir hun en del av en tradisjon med sterke røtter i visesangen. Samtidig er hun så mye mer: Valle har sett det hun synger om, og hun vet at frosten skjærer også i sydlansk klima. Til Dyrøy kom hun i samarbeid med musikerne Bendik Lund Haanshus på gitar, Håkon Mjåset Johansen på perkusjon og Håvard Lund på bassklarinett fra Kultur i Troms. Konserten, som var i regi av Kultur i Troms, presenterte på mange vis et tverrsnitt av nordnorske tekster. Der inngår også Valle selv — og Lars Bremnes’ gjendiktning av Bob Dylan — uten at den tematiske linjen brytes. Det er mye omsorg i Valles tekster, ikke bare direkte uttalt når motivet er morsrollen, men også i de behagelig lavmælte protestvisene, hvor bønnene hviskes mer enn de ropes og dermed blir så mer virkningsfulle. Valles erfaringer i kombinasjon med hennes kulturutøvelse blir en styrke ikke så mange sangere i dag kommer i nærheten av. Folkelig religiøsitet, Sølvi Ytterstads Fader Vår mot år 2000, aktualiseres enda mer sett i lys av dagens situasjon, samtidig som instrumentalintroen med bakgrunn i en av melodiene til «Herre Gud ditt dyre navn og ære» fremtrer fremmedgjort og truende. Sjangerkrysningen er effektfull, ikke minst der referanserammene utvides.

«Tenk om», singelen fra tidligere i vinter, ble en av kveldens siste låter. Den har vært mye spilt i radio den siste tiden, men det er uten tvil i en livesetting at Valles nydelige stemme kommer til sin rett, ikke minst takket være en uhyre velutført lydproduksjon. Det er varme og intensitet, og ikke minst en troverdighet som dyktige musikere fremhever.