«Dine, mine og våre viser». Om Alf Prøysen og Arvid Hanssen

Far min kjørte folkevogn og var salgsmann før jeg ble født. 

På Finnsnes i Midt-Troms hadde de ikke TV i 1965. I stedet benket foreldrene mine seg foran en Philips transistorradio for å høre Radioteatret og kringkastingsorkesteret. Hver søndag var det «Søndagsposten», med Otto Nielsen og Alf Prøysen som programledere. Prøysens viser var så lettskrevne. Det var som om det ikke fantes spor av det slitet bakom som far min kjente så godt fra egne tekster. Men han var jo ingen visekunstner i 1965. Han var en halvveis fallert journalist, en trykkeriets kremmer, som drev en halvlitterær geskjeft på hobbybasis.

I Søndagsposten utlyste de visekonkurranser. Prøysen oppfordret lytterne til å sende inn vårviser, ettersom det ifølge kalenderen skulle nærme seg lysere tider. Tidspunktet på ettervinteren var dårlig valgt for en som residerte i subarktiske strøk. Til gjengjeld ga det inspirasjon.

Far min satte seg til og kvesset blyanten. Ideen var klar: Visa skulle være et motsvar til alle vårstemninger som tok til å strømme ut av radioen i mars måned mens man fremdeles grynnet i meterhøy nysnø og frøs i kaldvær nordpå. Foresendelsen gikk sørover til NRK, og så var det å vente i spenning.

Det var kommet et nytt bidrag til redaksjonen fra Finnsnes, ble det sagt over eteren. En noe annerledes vårvise, fremført av selveste Erik Bye, mens Otto Nielsen salomonisk minte om at Norge var et langstrakt land. Det kunne ikke være vår i begge ender samtidig.

Noen dager senere ankom en tykk konvolutt Finnsnes. Inni lå et eksemplar av Evert Taubes Hjärtats nyckel heter sång. «Til Arvid Hanssen med takk for visa fra Søndagsposten» – undertegnet Otto Nielsen og Alf Prøysen.  

Det ble opptakten. Far min skrev nye viser, men denne gangen skrev han brev til Prøysen og la ved – og fikk svar, her gjengitt i Prøysens egen ortografi:

Kjære Arvid Hanssen!

Takk for hyggelig brev og tilgi at det ikke ble meg som skrev først. Det var på nære nippet at ikke visa di ble med i «Dine, mine og våre viser», en programserie jeg har gående sammen med Arild Feldborg her for en uke siden. Men jeg ble syk, ikke no farlig, bare en kollosal forstoppelse og det kan være fælt nok for en dikter å ikke få trøkt ut det en går og bærer …

Men visa kommer nok og jeg vilde også gjerne lese mer av det du har skrevet. (vi sier vel «du»?) Det lå så mye i den visa di så jeg vil be deg å lese over den en gang til og gjerne rette litt på det du mener bandt deg for mye første gang, altså de nødvendige ordene.

Og sende meg den nye, gjerne også en avskrift av den gamle, den ble borte for meg midt i forstoppelsen. Nå er det jo en typisk vårvise så den må ligge over en stund, men du har kanskje mer? Jeg venter spendt. Selvfølgelig skal du få vite når dine ting kommer på lufta!

Jeg synes det er dobbelt fint at du kan skrive så lyst og godt etter alt du har gått igjennom! Men det er nå rart med det, det renser opp med en slik motgang hvis en kan tåle trøkken mens det står på. (sier jeg, som har hatt det altfor lett og godt i hele mitt liv…)

Jeg husker et gammelt ordtak vi brukte hjemme når noen klaget uten å ha noe å klage over. «Det leggs tel viser for den som synge vil.»

Ja visene ja.. kan du tenke deg noe så fint som en virkelig vise? Jeg er så gla i Ruben Nilsson og mange av de svenske. Dan Anderson med «Jag är spelmann jag skal spela på gravøl och på dans..» kjenner du den? Ellers er jeg ikke gla i triste viser, jeg har en følelse av at visedikteren der ikke har greid å karre seg ut av uføret og derfor vil ha andre til å tro at dette er slutten på visa. Det er jo noe erkesludder, en vise skal jo hjelpe og vise veg om ikke lenger enn et hanaskrett framover. Men framover må det gå, ellers er ikke visa færdig! (det store geni har talt, du har bare å være enig)

            Som sagt, jeg venter på flere viser fra deg…

            Kjenner du Hermann Aune's lille vise?

            Hain Jens vil hå mæ,
            han Jon ska få mæ
            hain Ola Bakka hi gått i frå mæ…

Bedre kan det ikke sies!

Beste hilsen
din visevenn
Alf

 

Lik Prøy­sen kom far min fra små kår. Han vokste opp på Senja i de mørkeste 30-årene, ble som sekstenåring rammet av polio og måtte bruke flere år på restitusjonen. At hverdagen på 60-tallet var fylt med både dårlig økonomi og skrantende helse, satte preg, og Prøysen ble en han kunne betro seg til. Far min var hattemakeren i det store univers, og fant umiddelbart slektskap med Jørgen da visa kom på radio. «Takk for hyggelig brev, og en særlig takk for de gode ord de skrev om «Jørgen hattemakers vise». Jeg gikk i mange år og tullet med det omkvedet «Sola skinn på deg så skuggen fell på meg, men graset er grønt for æille». Og endelig kom det til nytte i hattemakervisa, og det er jo også der det hører hjemme,» skrev Prøysen, og la ved Hattemakervisa i pen avskrift på maskin. Men aller mest betydde trøsten:

Kjære Arvid!

Takk for brevet! Synd at du er i så trist lune nå om dagen, hadde jeg bare kunnet sende deg et lysglimt skulle jeg gjort det, for jeg blir visst båret oppe av alle gode makter for tiden både når det gjelder helse og arbeid, det er så at jeg blir redd enkelte ganger, det er ikke normalt at et enkelt menneske skal ha det så fint. Så det minste jeg kan gjøre for deg er da iallfall å svare på brevet.

[…] Jeg har hørt at du er vanfør, er det sant? Hvis det er tilfelle så syns jeg at du tar livet med beundringsverdig ro og optimisme etter visene å dømme.

[…] Kjære venn, om jeg kunne gi deg et lite puff så du kom ut av denne depresjonen du er inne i, jeg har vassa i den myra sjøl mange ganger, det verste med meg er at jeg blir så pysete, surver og griner og syns alt og alle er imot meg. Noe av det verste er når jeg skal ha opptak av barnetimer til en bestemt dato og ikke får til noe. Dagene går, jeg er ikke til å være i hus med, også... i siste liten snur det seg og glir over.

Jeg vet ikke bedre råd enn jeg får sende deg noen strofer som du sikkert har hørt før, men nå SKRIVER jeg dem, og jeg skriver dem til DEG….

Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står…nei jeg må skrive med penn, med grønn penn, håpets farge!!!

 

Og under hadde Alf Prøysen skrevet refrenget til «Du ska få en dag i mårå», med grønn tusjpenn – og undertegnet «Mange gode hilsener fra Alf».

Alf Prøysen fikk aldri se hva det ble til av visedikteren «i Finns­nes». To år etter Prøysens bortgang utkom den første bar­neboken til far min på Norsk Barneblad Forlag. Høsten 1977 dobbeldebuterte han som lyriker i bokform. Ikke lenge etter var det en kritiker som mente Arvid Hanssen hadde potensial til å bli for Nord-Norge hva Prøysen var for Hedmarken. Det var ord som gjorde inntrykk på en som var Prøysen stor takk skyldig.

I 1981 ble Søsken på Guds jord en bestselger med 40 000 solgte eksemplarer gjennom Cappelen og Bokklubben Nye Bøker. I 1982 ble romanen filma­tisert, og like før jul samme år mottok far min Prøysenprisen. Gleden var dobbel. Prøysens betydning for at han i det hele tatt hadde valgt å satse på et eget forfatterskap, kunne knapt overvurderes. De møttes ikke, de snak­ket aldri med hverandre over telefonen, men de livstegn og brev Prøysen sendte, betydde mer enn noe annet i de årene han skulle etablere sitt eget lyriske og prosaiske ståsted.

Far min ga gjerne tilkjenne hva Prøysen hadde betydd for han. Han henviste til brevvekslingen i intervjuer og han freste det i sinne i en avispolemikk på midten av 80-tallet da det ble antydet at kriti­kere i nord gjerne skrev pent om sine egne. Han var i hine hårde dager blitt puffet til skrivemaskinen av en sunnmøring, oppmuntret av en hedmarking og holdt litterært og økonomisk i live av striler og sørlendinger som kjøpte klassesett av barnebøkene hans på 70-tallet. Om uttalelsen var aldri så karikert, var den likevel enda en hentydning til hva Prøysen hadde hatt å si for han.

Hos oss i nord er 23. november siste soldag på Finnsnes. I 1970 kom mørketiden med sørgebud fra Oslo. Prøysen var gått bort på Rikshospitalet. Dikteren skulle gravlegges på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

På lille julaften, mens de andre pyntet treet med girlandere og kurvene som storesøsknene mine hadde laget på skolen, gikk far min for seg selv, lukket døren stille bak seg inn til soverommet og satte seg på sengekanten. Fra en pappeske bladde han opp en liten konvolutt, poststemplet Nitedal 14. desember 1968 og med pen håndskrift påskrevet «Herr Arvid Hanssen, 9301 Finnsnes». Kortet inni var dobbeltbrettet, og en hvit julestjerne på blå bakgrunn prydet forsiden. «God Jul og godt nytt år», stod det med maskintrykk, men på motsatt side stod Prøysens egen julehilsen.

            Kjære venn!

«Julen er kommen med solhverv for hjertene bange» – Nå håper jeg du har fått nesa over vannet igjen. Jeg farter rundt og spiller mine fire grep på gitaren og synger Musevisa på sykehus og skoler før jul. Morsomt og takknemlig. God jul og godt nyttår! 

 

Arne Ivar Hanssen (f. 1973) arbeider som frilansjournalist og forfatter og er daglig leder for Arvid Hanssen dokumentasjonssenter i Dyrøy i Troms. Han ga i 2007 ut biografien Arvid Hanssen. En biografi om min far på Cappelen-Damm. Artikkelen "Dine, mine og våre viser. Alf Prøysen og Arvid Hanssen" står også på trykk i Viser. Nordisk tidskrift för visor & singer/songwriters, nr. 4/2014.