Lyrisk vintertrøst
Førsteutkastene og de videre bearbeidelsene han gjorde, viser at Arvid Hanssen hadde en lang prosess med å utforme seg så kort og konsist som mulig.
Samtidig forlot han aldri sine sedvanlige generaltema: I lyrikken uttrykte Hanssen forholdet mellom menneskene symbolsk, ofte med frost som symbol på menneskelig kulde.
Alle som har vokst opp i nordnorsk klima, vet hva frost er. Den som vokste opp under mellomkrigsårene og som tidlig måtte ut i skog og mark eller på havet, fikk kjenne frosten på så mange måter. Det var stor forskjell på fattig og rik, det visste ikke minst den niårige gutten som frøs i skogen og satte rypesnarer slik at de skulle få noen få kroner mens faren var borte på fiske.
Det er likevel ingen dyster diktning vi finner hos Hanssen. Gang på gang hentes håpet frem, håpet om en slutt på mørketid, håp om ny varme og ny vår, slik det er uttrykt i den kjente visen «Kom sommarvind».
Ett år før han gikk bort, samlet han alt av håp og livsvilje i et lite dikt som heter «Våren». Det ble aldri gitt ut i noen diktsamling, men det pryder en av veggene i Arvid Hanssen-huset i Dyrøy. Kanskje er det et godt dikt å hente frem hver gang den nordnorske vinteren ser ut til å vare og vare og sommeren lar vente på seg:
Frå uminnelege tider
har våren vore årviss
Men enno tvilar vi.